UNDER PRESS: Statsminister Erna Solberg (H) og regjeringen står under sterkt press for å gi et skatteopplegg til oljebransjen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
UNDER PRESS: Statsminister Erna Solberg (H) og regjeringen står under sterkt press for å gi et skatteopplegg til oljebransjen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer

Det skjulte spillet om oljepakka

Makt og pengeinteresser styrer ofte norsk politikkutforming. I oljepolitikken er det blitt et seigt mønster, som kan komme til å koste oss dyrt.

Kommentar

Hvordan blir norsk politikk til? Denne historien om hvordan oljebransjens forslag til skatteopplegg ble til, er et godt eksempel på det.

I disse dager står Fremskrittspartiet (Frp) og Senterpartiet (Sp) i Stortinget og sier at regjeringen ikke gjør nok for å sikre oljebransjen og leverandørindustrien. Regjeringen har nemlig ikke innfridd alle bransjens krav, men lagt inn en justering for å forsøke å dempe risikoen for det en rekke økonomer og byråkratene i Finansdepartementet frykter: At skattefordelen oljebransjen får, vil oppmuntre til prosjekter som er lønnsomme for bedriftene – men ulønnsomme for staten.

KRISEPAKKE: Statsminister Erna Solberg (H) forteller hvorfor det er viktig å gi skatteletter til olje- og gassnæringen nå. Video: Embla Augusta Hjort-Larsen. Reporter: Mats Rønning Vis mer

Når politikere står i Stortinget og ber om noe, er det ofte i realiteten bestillinger fra mektige interesser. Det er ikke uvanlig eller galt, men for offentligheten er det viktig å være klar over dynamikken. Vi har ikke noe lobbyregister.

Skatteopplegget har vært framført som oljebransjens forslag, gjennom organisasjonen Norsk olje og gass (NOROG). Det som ikke har kommet for en dag, er at det startet et annet sted. Det var Kjell Inge Røkkes Aker som bestilte det fra advokatfirmaet BAHR, kan Børsen i dag dokumentere. Deretter gikk det slag i slag: Forslaget ble raskt tatt inn som NOROG sitt forslag til myndighetene. Tungvekterne i bransjen, NHO og LO har i tur og orden stilt seg bak.

Det passet nok bra at noen andre enn Aker frontet opplegget. Selskapet var nemlig tidlig i mars i en liten offentlig skandale. Aker ikke hadde planer om å endre sin utbyttepolitikk som følge av coronakrisen. Dette holdt de fast på, til tross for at konsernsjef Øyvind Eriksen skrev et offentlig brev i VG hvor han advarte mot konsekvensene av krisen. Selskapet forsvarte dette paradokset med at de ikke selv ba om noen krisepakke.

Vel, skatteopplegget er en slags krisepakke. Og Aker vil dra nytte av den. Selv om Aker seinere har halvert planene for utbytte i 2020, skal selskapet fortsatt etter planen utbetale 4,5 milliarder til aksjonærene i år. Røkke er hovedeier med 68 prosent.

Dette viser hvilke krefter som settes i sving når Norges største og mest pengesterke bransje først bestemmer seg. Det viser også hvilket enormt gjennomslag de får.

Den som er kritisk, kan vente seg kraftig motbør. Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger og anerkjent petroleumsøkonom, har fått merke det. Forrige uke skrev han en kritisk artikkel om skatteforslaget til oljenæringen i sin faste spalte i Stavanger Aftenblad. Etter det har han blitt utsatt for en regelrett svertekampanje.

Selv regjeringens moderate, men kløktige, justering av oljeskatteforslaget, virker nærmest politisk umulig.

Oljebransjen er stor og viktig, men den var på vei ned før coronakrisa. Investeringene var ifølge flere prognoser ventet å falle kraftig neste år. I februar i år ga oppkjøpsfondet Hitecvision i Stavanger opp forsøket på å selge de 20 oljeserviceselskapene sine. De var umulig å få en god nok pris. Dermed snudde de og startet heller et nytt milliardkonsern som blant annet skal satse på grønn industri. Fra sentralt hold i NHO, nærmere bestemt sjeføkonom Øystein Dørum, kommer det også tydelige tanker om hvilke investeringer som nå bør gjøres: «hvis vi vet - eller tror vi vet - at vi skal til et nullutslippssamfunn rundt midten av dette århundret, bør de investeringene vi gjør, eller det vi bruker penger på nå, reflektere det, sa han i et intervju med energinettstedet Enerwe denne uka.

Skal vi alltid høre på dem som har flest ressurser og kan mobilisere lobbyinteresser? Det var ikke slik oljerikdommen i Norge ble bygget opp. Det skjedde ved å utfordre etablerte interesser, og bygge opp en norsk industri og et strengt skatteregime.

Men en ting er å mobilisere mot utenlandske pengeinteresser. Noe annet er det når de etablerte kreftene er norske, og knytter hender med alle som er avhengige av dem. Kraften i mobiliseringen for oljepakka illustrerer hvorfor det er så vanskelig å få til en dreining i norsk økonomi bort fra oljeinvesteringer. Det er blitt et seigt mønster, og det kan komme til å koste oss dyrt på sikt.