HERREKLUBBEN: Det norske Selskab vil fortsatt ikke ha kvinner som medlemmer. Slik har det alltid vært. Maleriet En aften i Norske Selskab henger i spisesalen. Det viser Johann Herman Wessel med punsjbollen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
HERREKLUBBEN: Det norske Selskab vil fortsatt ikke ha kvinner som medlemmer. Slik har det alltid vært. Maleriet En aften i Norske Selskab henger i spisesalen. Det viser Johann Herman Wessel med punsjbollen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Farvel, greie gutter

Kvinner klarer seg fint uten Det norske Selskab. Bare behold klubben for dere selv.

KOMMENTAR: I landets eldste herreklubb, Det norske Selskab, vil de fortsette å stenge kvinner ute. Medlemmer kom i harnisk bare ved tanken på å utrede muligheten for å ta opp kvinner i klubben.

Oppstandelsen var så voldsom at styret i Det norske Selskab måtte kapitulere, nedlegge utvalget som var satt til å utrede kvinnespørsmålet, og be om nåde. Mens freden atter senket seg i de gedigne salongene i klubbhuset bak Stortinget, gikk verden utenfor videre.

Denne uka holdt NHO årskonferanse, den også en tradisjonell affære. På slutten av forrige århundre fikk arbeidsgiverne kritikk for å servere eksotisk og langreist vilt på årsmiddagen, i år var det kortreist og økologisk «høns til overs fra Holte gård» på menyen. På agendaen var det omstilling og nye tider, og det var kvinner og menn overalt i en salig blanding.

Det hadde vært glissent på NHOs årskonferanse uten kvinnene. Vi har begynt å ta det for gitt, men det er likevel en liten revolusjon som benket seg rundt bordene i år. Joda, vi er etterhvert vant til at politikken og det offentlige er full av kvinner; i denne regjeringen er det kvinner på de tre viktigste postene. I NAV-skandalen er det kvinner på alle kanter.

Men i næringslivet har det vært strid om at kvinner aldri nådde helt til topps. Ikke i de store selskapene. Ikke i posisjonene som virkelig har makt. Og så skjer det tilsynelatende på en gang, at de siste mannsbastionene faller. At sjefen i Hydro er en kvinne, at sjefen i Norges største finanskonsern er en kvinne. At så mange viktige og sentrale posisjoner innehas av kvinner som til og med har studert realfag. Tenk det.

Det har tatt sin tid. Altfor lenge egentlig, tatt i betraktning kvinners utdannelse og erfaring. De mest utålmodige har vært frustrerte med god grunn når menn fortsatte å velge menn som om ingenting hadde skjedd. Minst en generasjon gikk tapt i det gamle seige kjønnsklistret. Det er ingen grunn til å protestere mot at det foregikk. Alle vet at det skjedde.

At Gutteklubben Grei eksisterte. Jeg skal heller ikke avskrive klubben fullstendig. Men den er i rask oppløsning etter mange år med feilslått rekruttering og har rykket ned et par divisjoner. Mange spiller på Old Boys-laget.

Det var en gang kvinner banket på stengte dører for å komme inn, men nå er så mange dører åpne at de går raskt forbi de som er gått i vranglås. For syv år siden avlyste jeg en debatt i Det norske Selskab etter at det ble kjent at oljeminister Thorild Widvey ble nektet adgang til en middag i lokalet. Daværende debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås gjorde det samme. Etter den siste bataljen sier han aldri mer.

Jeg forstår lederen av Fritt Ord. Men det er verre for Det norske Selskab at så mange ler av dem og trekker på skuldrene. Klubben som smykker seg med å ha hatt landets fremste samfunnsbyggere som medlemmer, er blitt irrelevant. En anakronisme. Som de konservative kreftene stifterne en gang kjempet mot, henger de ikke med i tiden.

Det er mulig at det finns kvinner med en inderlig drøm om å bli medlem i Det norske Selskab, men de aller fleste kunne ikke bry seg mindre. Det er derimot med et visst vemod jeg leser den heftige brevvekslingen mellom direksjonen i Det norske Selskab og den standhaftige kjerne av menn som fortsatt ikke vil ha med kvinner i klubben.

Begrunnelsen deres er rent ut rørende; de opplever at menn kommuniserer dårligere enn kvinner og derfor har behov for å være «alene». Jeg prøver å se for meg en gruppe fåmælte menn snakket i senk av en kvinnelig forsvarsminister for eksempel. Herreklubben, som ble stiftet av mannlige norske studenter i København i 1772 til fremme for Norges frihet og selvstendighet, har nemlig særlig vært opptatt av forsvaret. Og, plutselig, bare et par hundre år seinere, utnevnes den ene kvinnelige forsvarsministeren etter den andre. I NATO er det en kvinnelig admiral. Og selv ikke i førstegangstjenesten får gutta være alene lenger.

Heldigvis ble den veltalende Ine Eriksen Søreide forfremmet til utenriksminister, så kan de invitere Frank Bakke-Jensen i stedet. Han kommuniserer så de forstår. «Jaggu var dette en guttedag», sa Frank etter en tøff oppvisning av Norges nye F35 bombefly.

Jeg forstår dem også. Arena etter arena er invadert av kvinner. I sosiale medier er det til og med kvinner som jubler når Liverpool skårer, og det er kvinner som blir dømt for hets og sjikane som var de uttrykningshemmete menn.

På 1990-tallet ble det arrangert kvinnekonferanser som skulle oppmuntre kvinner til å ta plass og gjøre karriere. Kampropet var «Kvinner kan». Kanskje er dette en idé for Det norske Selskab? De kan hyre inn kommunikasjonseksperter og sosialantropologer som kan lære dem ett og annet triks. De kan lytte til yngre menn som har mer erfaring med å omgås kvinner.

Menn kan også, det er jeg sikker på.

Men det gjør heller ingenting om medlemmer i Det norske Selskab bestemmer seg for at de vil være alene. Det vil de snart oppdage at de er.